i et hav
av vanskeligheter
svømmer raskere
for å slippe unna

slipper aldri unna hvem prøver jeg å lure alt er bare et spill for publikum som forventer at jeg skal slippe unna for helten slipper jo alltid unna men det beviser bare at jeg ikke er helten jeg er bare et vanlig menneske i et hav fylt med andre vanskeligheter og jeg er den vanskeligste av alle vanskelighetene for jeg forstår meg litt på de andre vanskelighetene men mine vanskeligheter forstår jeg meg aldri på så det er nok jeg som jager mens det jeg prøvde å slippe unna egentlig er helten som slipper unna at jeg ikke slipper unna det

så
publikum er fornøyde
de klapper
tørker noen tårer hvis de har følelser
(alt var jo iscenesatt med sørgelig musikk)
sceneteppet lukker seg og alle skuespillerne går tilbake til sitt vanlige liv igjen men jeg var aldri en skuespiller i skuespillet
så når sceneteppet lukker seg er det jeg som er skuespilleren
hovedrollen i skuespillet jeg kaller ‘smil’