det er en eller annen følelse i kroppen min som gjør meg litt redd og jeg vet ikke helt hva det er men jeg har begynt å fryse og det er ikke veldig likt meg og det skremmer meg litt men men får bare pakke meg inn i skjerf og store varme klær og nyte høsten slik den er ment å nytes innpakket

if i can’t stay here with you, i don’t wan’t to stay at all

 

det har vært veldig lett å gråte i det siste

ikke vet jeg hvorfor

ikke vet jeg hvorfor alle alltid skal snakke så høyt alt hadde vært mye mer behagelig om alle snakket med innestemme eller kanskje også enda lavere enn innestemme det hadde uten tvil vært det beste men det er sikkert bare jeg som er veldig sensitiv på lyder og berøring og lukter og smaker og noen ganger så tenker jeg at jeg kan være en vampyr bare litt mer rosa i huden

ikke vet jeg hvorfor tankene mine spinner raskere enn beyblades
ikke vet jeg hvorfor beina mine knipser i takt til musikk som ikke er der
ikke vet jeg hvorfor jeg aldri klarer å være i dårlig humør over lenger tid (ikke det at det gjør meg noe)

en dag skal jeg klare å skrive en sang jeg liker

en dag skal jeg klare å skrive noe jeg kan lene meg tilbake i
lenestolen foran peisen som sekstiåring                                                  og skryte av til barnebarna mine
(hvis jeg blir så gammel da)                                                           (hvis jeg får barn/barnebarn da)

på gravstøtten min vil jeg at det skal stå;

m b l

15.09.1992 –

nå får du i det minste ikke vondt i øynene
av for lyse omgivelser lenger