lever
i
30 beats per minute
–
men det går fint altså
bør ta buss oftere
bør følge nøyere med på andre på bussen
som hun som putter det brukte lommetørklet i ermet på genseren
eller han som reiser seg og går av bussen for at noen andre skal få hans plass og ikke ønsker å gi vedkommende dårlig samvittighet for at han må stå resten av reisen og ender opp med å vente på neste buss
kanskje han møter noen på den neste bussen
kanskje de ender opp med å utveksle nummer og avtaler et møte en dag kanskje en tirsdag ja tirsdag
kanskje denne tirsdagen er dagen de skal treffe hverandre utenfor en helt tilfeldig kafé de har avtalt å treffes utenfor
kanskje denne tirsdagen er den tirsdagen kaféen holder stengt for å pusses opp
kanskje denne tirsdagen er den tirsdagen de bestemmer seg for å møtes et annet sted enn på denne kaféen
kanskje de heller vil møtes utenfor en annen kafé
kanskje den er åpen
kanskje de ler
smiler
overanalyserer alt
ikke tygg for høyt ikke tygg for lavt pass på så du ikke slurper pass på så ingen ser svakhetene dine pass på hvordan du går pass på hvordan du sitter pass på hvordan du snakker pass på hva du sier hvorfor sa du det det var ikke så smart prøv å si noe smart okei det var bedre pass på hvordan du ler pass på hvordan du smiler smiler jeg dumt nå ikke godt å si kanskje men mest sannsynlig er det kun en irrasjonell frykt som klipper ned busker rundt meg og lar meg leve i den irrasjonelle frykten med innsyn fra alle
han spanderer, hun insisterer, okei da, men vil betale min selv, okei
kanskje hun vinker farvel idet de splitter lag
kanskje han tenker at han skulle ønske han kysset henne
kanskje de møtes igjen en annen dag
kanskje han kysser henne
kanskje hun kysser han
kanskje de ligger med hverandre
kanskje de lager frokost sammen
kanskje de lager middag sammen
kanskje ér sammen
eller kanskje
han blir sittende med hodet i telefonen den første dagen og går glipp av alt
grunner til å puste
grunner til å stå opp
grunner til å skrive lister om ting man er heldig med for en gangs skyld men egentlig for ganske mange gangers skyld hadde man ikke bare hatt solen eller kanskje månen i øynene hele tiden
livet
vanskelig å gråte
men det kommer seg
gledestårer
for alltid
(vær så snill)
svømmer i stjernetåke
et tak av gangen
drukner
et tak av gangen
gisper etter luft
lærte aldri å svømme på ekte
for svak til å innrømme det
hei stjernetåke av tanker
la meg slippe å produsere
må lære meg å svømme
hvis jeg skal overleve
denne boken liker jeg
ikke men alle
sier den er bra
så
den er vel bra da
tror ikke boken
liker meg
heller
dette gir meg
( )
/boken leser ut meg
vi er litt som blomster egentlig
alt er bra
om det er pga solen vet jeg ikke
men uten solen er ikke blomstene bra
så jeg tenker at det i det minste kan ha en solfaktor på rundt fem
og er fin
også kommer høsten
også er du like fin
også kommer vinteren
også er du like fin
også kommer våren
også er du like fin
også kommer sommeren igjen
også er du like fin
skal ikke glemme å vanne deg
lover
ti kniver i jorden
tenker fire tusen to hundre og tre tanker om hva jeg burde tenke og kommer frem til at det kanskje ikke er så lett å tenke når man ikke føler seg helt på topp/bunn og det er jo kanskje også helt greit det også men så kommer jeg jo også frem til at man ikke bør slutte å tenke og fungere bare fordi man ikke er på topp/bunnså jeg setter meg ned i en sofa som holder på å falle fra hverandre
og føler meg hel og utsprunget og håper med alt jeg har å håpe med at det ikke bare er på grunn av solen og riktig gjødsling og vann men også litt fordi jeg har vokst
alt går så fort og alt går så sakte og jeg vet ikke hva som vil skje den neste dagen eller dagen etter der igjen vil jeg miste deg eller beholde deg eller miste tiden eller finner jeg oss begge i samtiden og glemmer alle bekymringer all tiden jeg går glipp av gir meg hva hvis vi bare reiste avgårde og glemte all substans av tid og bare var oss
tiden vi tilbringer sammen er verdt førtitusenfemhundreogfire ganger mer enn tiden vi er uten hverandre og da gjør det ikke noe at vi er så opptatt allikevel heller opptatt masse og litt tid med deg enn opptatt masse og ingen tid med deg
sov godt så sees vi i morgen
og dagen etter det igjen
og dagen etter det igjen
til dagene tar slutt og vi trekker siste felles åndedrag og forsvinner sammen
krangler med hver eneste celle i kroppen
good or bad
burde ta meg et bad
i badekaret vi ikke har
puste under vann
kjenne lungene fylles
med luften jeg ikke kjenner til vanlig
for sliten til å gråte
for mye energi til å være sliten
for mett til å være sulten
er det dette livet har å tilby meg
takk
bukker
håndhilser
kunnskapsløst
implantert i hjernen min
er et kunnskapsløst sinn
hvor kun skapene er løse
et sted i sinnet mitt er et sinne
mindre enn noen/sinne
kladd
etter
kladd
de ti første sidene
i alle notatbøkene jeg eier
vanskelig å full-
føre en samtale
når alt jeg tenker på er
hvordan jeg skal klare å full-
føre en notatbok
og ikke bare begynne
på enda en
klatrer ned fra skyene jeg sovnet på
hvordan skal jeg klare dette
tar et steg av gangen
vanskelig
faller ned som et trappetroll
et steg av gangen nå
kategoriserer meg som introvert ekstravert ultravert vert
klarer ikke dette
tenker at jeg bør være rolig
bør være rolig
snakker om alt jeg aldri bryr meg om
hvorfor klarer jeg ikke
skyene jeg sovnet på bare flyr videre men jeg står fast i trappene
det burde da ikke være så utrolig vanskelig
hater å være alene
liker å være alene
hater å være alene
liker å være alene
hater å være alene
liker SLUTT du liker ikke å være alene hvem prøver du å lure
skulle ønske jeg var mer som en sky
formet
som
dette
bare
en
enkel
linje
kanskje
og
ikke
så
jævlig
vanskelig
å
ha
med
å
gjøre
det hadde vært noe
menneidajegmåselvfølgeligværelikevanskeligsomdennesetningenerålese
ellerkanskjelittmersomdennejalittmersomdenne
dette
er
mitt
mål:
—————————————————————————————
men
jeg
er
stuck
som
dette:
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
;_;
: )
;_;
: )
;_;
: )
*logg av*
lukker øynene
kaster meg selv mot et vindu
glasset sprer seg i skjelettet
teremitter
flere
raskere
til jeg er helt borte
og det eneste som er igjen er
minnene som til slutt blir glemt
det gjør vondt å tenke når johann johansson gjør tankene vondere med teorien om alt og minnene om personen jeg var før og frykten for at de vonde tankene skal komme tilbake igjen jeg er bare redd unnskyld det er ikke med vilje det er bare så vanskelig å være glad og solen gjør det bare verre siden alle er så glade også må jeg også være glad og det er slitsomt det er så alt for slitsomt å være glad men ikke like slitsomt som å være trist og redd og sånn men fortsatt slitsomt og alt jeg skal rekke å gjøre når jeg ikke klarer å stå opp fra sengen og alt jeg ser er mørket selv om jeg mister fargene i øynene av solen
skulle ønske jeg var vanlig hva nå enn det betyr for dette er slitsomt
sparker skoen veggen
sparker foten i veggen
prøver å smile og mene det men det er vanskelig men det hjelper alltid med en klem fra henne så det ser jeg frem til bare en time igjen nå burde kanskje dusje først. ja. går i dusjen. kanskje det hjelper på humøret. punktum.
det verste med å være sliten er å ikke klare å slappe av
heldigvis har jeg alltid henne til å holde meg levende
her er noen bilder fra da jeg og hun beste var i bergen
å leve et sekund bak virkeligheten
når alt faller sammen i det øyeblikket du innser at du lever
i det øyeblikket du forstår hvorfor du er her
kaster stein etter skyggene du aldri rekker å ta igjen
kast
kast
KAST
det er farlig å leve før virkeligheten når tankene tar deg igjen
aldri nevn at du har det bra
aldri skryt av at du gjør noe bra
aldri vær fornøyd
så mye som blir sagt mellom linjene ikke engang skyggene forstår
jeg nekter å ha det noe annet enn bra igjen
bortskjemt på livet
for alltid i live
for alltid i livet mitt vårt
hvisker inn i øret ditt og visker ut alt som tidligere har gjort vondt
akkurat nå er jeg et parkeringshus
med hundre og femten plasser jeg aldri kommer til å klare å plassere de rette bilene på
med hundre og femten tanker jeg aldri kommer til å klare å plassere på de rette plassene
med hundre og femten følelser jeg aldri kommer til å klare å plassere på de rette plassene
plass plass plass plass flere tusen plasser kanskje
akkurat nå er jeg et fluoriserende lys i fjerde etasje på parkeringshuset som ligger like ved togstasjonen selv om det egentlig bare finnes tre etasjer der så er jeg et fluoriserende lys i fjerde etasje og sånn er det bare
akkurat nå er jeg personen som ikke klarer å lukeparkere fordi jeg får det fluoriserende lyset fra fjerde etasje i øynene mine som er hull
akkurat nå er jeg et virrvarr av gode følelser
akkurat nå er jeg sliten
jeg er: //sorte biler//sortkledde mennesker som løper og hopper og river av seg huden og håret og drar ut tennene fordi de ikke forstår hvorfor de er i en etasje med fluoriserende lys som ikke finnes//sorte biler//hvite biler//slitne biler//biler som ikke vet at de er biler//biler som skulle ønske de var bedre biler//biler som skulle ønske de var en bedre bil for bilen vedsiden av//biler som skulle ønske de var fornøyde med seg selv samme hva de andre bilene sa//
det har vært vanskelig å ikke kunne skrive
og jeg har nesten ikke negler igjen på fingrene
det er litt ironisk at jeg blir trist (og glad) av en av sangene i n&ds «tidsriktig å være trist» men så er det jo det også nå da tydeligvis ikke vet jeg
skulle ønske livet var litt mer som en trapp
at man kunne bestemme selv hvor fort man ville gå oppover/fremover og om man vil gå litt ned (hvis det er noen i hele verden som vil det da) så gjør man det men jeg ville nok holdt meg på toppen og smilt og latt alt være fint uten å bli påvirket av verden rundt meg men det er jo da ville jeg jo vært naiv og blind men heller naiv og blind enn evig trist
la meg være skyggen din er du snill
å for et ambivalent liv jeg lever i en stor smørje full av følelser og misforståelser og argumenter som ikke holder mål i forhold til hva det er som er galt men er det ikke alltid sånn at alt egentlig er ambivalent til slutt om man tenker seg litt om for hadde alt vært rett frem hele tiden ville jeg nok kjedet meg og det tror jeg nok alle andre ville gjort også for rett frem er ganske kjedelig kan vel sammenligne det med spill eller bøker eller filmer eller hva som helst egentlig det er mest spennende når det er litt vanskelig og rotete og uoversiktelig men det er kanskje bare jeg som synes det eller kanskje ikke
i dag satt jeg på bussen og ble kvalm som jeg har blitt litt for ofte i det siste
har alltid likt buss
der har jeg klart å samle tankene mine på en helt annen måte
litt som i dusjen
eller i sengen etter klokken to
men nå virker det som om det er slutt for tenkingen på bussen
håper ikke det
liker fortsatt buss
selv om den gjør meg kvalm
alt for varmt kanskje
ja
alt for varmt
en evig forbannelse det der med varmen
kanskje jeg burde kle meg litt lettere selv om jeg vil fryse etterhvert så er det bedre å fryse enn å være for varm
har alltid vært litt for varm
ubehagelig
men høsten er fin og det har vært enkelt å være denne høsten
har bare grått et par ganger og det er kanskje ny rekord tror jeg
trikset er å ikke høre på trist musikk
eller å tenne lys
eller å ha en fin kjæreste sånn som jeg har
skulle ønske livet var litt mer som en tvserie da men like greit at det ikke er det for i tvserier ser man aldri på tvserier og jeg liker tvserier så jeg
trives kanskje best i den virkelige verden allikevel
greit nok å være manusforfatter for mitt eget liv ihvertfall
selv om det kan bli omskrevet av andre til andre eller til meg
men det går bra
savner å glede meg til neste årstid
men julen blir fin
romjulen blir tom
men julen blir fin
det blir den alltid
det er en eller annen følelse i kroppen min som gjør meg litt redd og jeg vet ikke helt hva det er men jeg har begynt å fryse og det er ikke veldig likt meg og det skremmer meg litt men men får bare pakke meg inn i skjerf og store varme klær og nyte høsten slik den er ment å nytes innpakket
if i can’t stay here with you, i don’t wan’t to stay at all
det har vært veldig lett å gråte i det siste
ikke vet jeg hvorfor
ikke vet jeg hvorfor alle alltid skal snakke så høyt alt hadde vært mye mer behagelig om alle snakket med innestemme eller kanskje også enda lavere enn innestemme det hadde uten tvil vært det beste men det er sikkert bare jeg som er veldig sensitiv på lyder og berøring og lukter og smaker og noen ganger så tenker jeg at jeg kan være en vampyr bare litt mer rosa i huden
ikke vet jeg hvorfor tankene mine spinner raskere enn beyblades
ikke vet jeg hvorfor beina mine knipser i takt til musikk som ikke er der
ikke vet jeg hvorfor jeg aldri klarer å være i dårlig humør over lenger tid (ikke det at det gjør meg noe)
en dag skal jeg klare å skrive en sang jeg liker
en dag skal jeg klare å skrive noe jeg kan lene meg tilbake i
lenestolen foran peisen som sekstiåring og skryte av til barnebarna mine
(hvis jeg blir så gammel da) (hvis jeg får barn/barnebarn da)
på gravstøtten min vil jeg at det skal stå;
m b l
15.09.1992 –
nå får du i det minste ikke vondt i øynene
av for lyse omgivelser lenger
knytter skoene i takt med skjelvingen
skjelvingen jeg ikke aner hvor kommer fra
har alltid blitt fortalt at det er indre uro
men jeg hører ingen uro i meg
kanskje det er for lite vind
isåfall burde jeg åpne vinduet og slippe vinden inn så uroen i meg lager fine lyder istedet for å luske rundt i kroppen min og lage uroligheter
skulle ønske raseriet i meg raste sammen
skulle ønske humørsvingningene mine fant veien ut av svingen og forsvant utfor en skråning og aldri kom tilbake igjen noensinne
skulle ønske hjertet sluttet å slå raskere og at pusten sluttet å tulle med meg når jeg har det såkalt vondt
skulle ønske alt bare var fint som det er når jeg kjører scooter og roper på sanger jeg liker men aldri tør å synge for noen men når jeg kjører scooter er det ingen som hører det uansett siden det ikke er lov å ha folk bakpå scooteren og fordi folk ikke har vinduene åpne men hvis de faktisk har det så blir det litt flaut men ikke flaut nok til at jeg slutter å rope på sanger jeg liker siden det er det eneste stedet jeg faktisk tør å rope på de og ingen ingen ingen ingen får lov til å ødelegge det for meg ikke engang en cabriolet
lizard state
lizard state
lizard state
border/line
lizard state
furthest thing from perfect like everyone i know (unntatt én)
kanaliserer alle kanalene gjennom en kanal i hodet på samme størrelse som canal du midi
sky (meg)
|
|
|
vanndam (vanndam)
kjære eføy
kjære vakre eføy
kjære nydelige vakre eføy
som føyer deg inn i boken over fine ting
bøyer deg rundt bokhyllen
tøyer grensene for hvor fin en eføy kan være
nøyer deg aldri med å være nest finest
kjære eføy
du er noe for deg selv/alle andre
der du henger
død og nydelig
hendene strukket ned mot ingenting
øynene lukket så ingen ser ingenting
jeg skulle ønske jeg var som deg kjære eføy
krysser beina i håp om at øynene skal følge etter
har aldri helt skjønt hvordan man skjeler
men jeg blir fortalt at jeg gjør det
jeg tror jeg ser meg selv bedre på den måten
kanskje det er grunnen til at jeg føler meg forfulgt
legger armene i kryss
hvordan går jeg nå igjen
et bein foran det andre
hendene i hver sin lomme
okei nå går jeg
går jeg rart
hm tror kanskje jeg går litt rart
håper ikke jeg går litt rart
håper jeg går litt vanlig
har alltid hendene i lommene
fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal bevege de mens jeg går
frem og tilbake
som et ur kanskje
eller hengende ned
som et timeglass
fylt med vann
bpmen på denne sangen er cirka hundreogtrettiåtte
så jeg går i et tempo på cirka sekstini
hundreogtrettiåtte par med bein har krysset veien nå
stoppet
sett seg for
gått over veien
kanskje takket sjåføren som stoppet for de
jeg pleier alltid å takke sjåføren
litt som knausgård
han og gjorde det skrev han
skinnvesken gnager seg inn i skulderen min
later som ingenting
vil ikke vise tegn til svakhet
man kan bli drept på den måten
der er noen jeg kjenner
går andre veien
passer ikke å hilse i dag
min hemmelighet
er at jeg aldri forteller hemmeligheter
går i sirkler
rundt på et kjøpesenter fylt med ting
ting
t i n g
g n i t
t
i
n
g
ingen
t
i
n
g
rundt på et kjøpesenter fylt med ingen
t
i
n
g
håper ingen ser meg nå
( m e g )
( i n g e n )
( t i n g )
(h)åp[n]er [øynene]
ingen
ser
meg
nå
sparker ned døren til hjertet
tre ganger
fire ganger
fem ganger
inne
ser om alt fungerer som det skal
ser etter en gang til bare sånn i tilfelle
joda
alt fungerer her
bra
i det siste har utviklet seg til å bli en ganske lang periode
i det siste har alt fungert som det skal
å falle i lava
å kaste stein etter skygger av ens egen lykke
å tro og håpe og be om at alt skal fortsette å gå fint
å kysse tankene god natt før man lukker øynene
kanskje nei ja nei ja nei ja jo det går bra nå og det skal det gjøre
jeg er alt for opphengt i om det går bra eller ikke det er ikke bra for meg og det er jo litt ironisk er det ikke jo det vil jeg si men hele livet er jo på en måte ironisk hvis man ser på det med et mørkt blikk og det er det lett å gjøre når man er alene og helst ikke skulle vært alene
fra nå av skal jeg slutte å være opphengt i om det går bra eller ikke
henger opp de tankene på en snor
bretter de
og legger de i en skuff
låser
legger nøkkelen på et lurt sted
sjekker om det er låst siden jeg alltid glemmer om jeg har låst eller ikke så da er det greit å være sikker
/let the right one in
å se modellfly sveve majestetisk
i luften med usynlige fiskesnører
marionette
å se det styrte mot bakken i fire
sekunder og tre hundredeler før det
snur i siste liten og bestemmer seg for
å leve
å kaste et blikk mot han som styrter det og
bemerke at det kunne vært hvem
som helst
«det der kan være hvem som helst»
og ja det var hvem som helst
den flygende røde dragen kaller
jeg flyet
med en innvendig flammende ildsprut
som bare venter på å slippe ut
med tårer som aldri ser dagens lys
fordi flyet har elektrisitet i seg og om
det vil gråte, som det selvfølgelig vil,
så vil det dø
med kvasiintellektuelle førtiåringer som
publikum
og karakterløse ungdom
med hele verden som publikum
seiler gjennom luften
som om hver dag var den første
jeg er på en måte egoist siden jeg kun tenker på ett menneske bak hvert eneste valg jeg tar men det går fint fordi det ikke er meg jeg tenker på
teller ned igjen
3
2
1
smiler på bussen
ser ut vinduet
ser henne overalt
hører henne overalt
i alle sanger
i alle samtaler
i alle filmer
feller tårer fordi jeg er lykkelig
feller tårer fordi jeg har henne
feller tårer fordi jeg føler jeg fortjener å være lykkelig og det har jeg aldri følt før men nå kan jeg endelig si at jeg fortjener å være lykkelig og det er den beste følelsen i hele verden bortsett fra forelskelse og det å elske noen høyere enn man elsker livet selv om hun egentlig er livet mitt
setter meg alene ved frokostbordet
lager meg en brødskive med smør ost og skinke som jeg alltid gjør
heller appelsinjuice i et /nesten/ rent glass
hører på høy musikk
/cut here/
åh robert smith skulle ønske du var min venn
å felle tårer uten å gråte
å rope til jeg blir hes i tankene
å se tilbake på livet til en person og frykte det verste
å frykte det verste
å frykte det verste
å glede seg for mye
å bli skuffet
å bli fornøyd
å bruke penger på fine ting
å bruke penger på buss
å gå på rulleskøyter til jeg får gnagsår og fortsette litt til bare for å føle at jeg lever litt ekstra mye
å legge seg ned på gresset
å klø på grunn av gresset
å bytte sengetøy rett før jeg legger meg
å sove i det nye sengetøyet
å sove
å våkne
å sove
å sove
å sove
å gråte
å rope
å gråte
å rope
å dra seg i håret som nå er fullt av krøller
å ta på krøllene
å leve
å tenke at en annen skal slutte å leve
å felle tårer
uten å gråte
denne sangen gjør meg trist
men akkurat nå vil jeg være trist
(fordi den beste følelsen i verden er faktisk den følelsen man får når man er trist det er faktisk den eneste følelsen jeg har klart og orket å føle over lenger tid bortsett fra forelskelse forelskelse er også fint ikke misforstå meg men tristheten er fin selv om mange sannsynlig ikke liker at jeg romantiserer tristheten så er faktisk tristheten ganske fin eller melankolien som jeg pleier å kalle den fordi det er egentlig ikke trist å være trist det er bare ekte og det er bedre å være ekte enn å være falsk har jeg funnet ut på den harde måten skulle ønske jeg ikke gjorde det iblant og skulle ønske jeg kunne leve med den samme falske masken som de som aldri er triste offentlig har på seg for jeg tviler veldig sterkt på at de aldri er triste offentlig isåfall lever de et veldig trist liv hvis de bare føler en følelse hele tiden og det er glede hvordan skal de da kunne vite om de er glade i det hele tatt tenker jeg men jeg tenker på veldig mange ting også som for eksempel i dag da jeg så gjennom kikkerten til bestefar og så et tre og følte meg midlertidig fordi det treet var så fint gjennom kikkerten jeg tror ikke det er en vanlig ting å føle men jeg må slutte å late som jeg er så uvanlig for jeg er egentlig ikke så uvanlig jeg bare spiller et spill hele tiden men ingen klarer å gjennomskue meg og det er jo ok det jeg setter jo pris på det men ja jeg skulle ønske jeg klarte å være ekte på alle måter og ikke bare følelsesmessig)
men bare for en liten stund da
vil helst føle glede igjen fordi
1. fine ord blir finere
2. fine sanger blir finere
3. fine minner blir finere
4. fine mennesker ser helt like ut men allikevel
5. fine tanker oppstår om fine ting
6. fine filmer lager finere smil på de fine menneskene
fin
i et hav
av vanskeligheter
svømmer raskere
for å slippe unna
slipper aldri unna hvem prøver jeg å lure alt er bare et spill for publikum som forventer at jeg skal slippe unna for helten slipper jo alltid unna men det beviser bare at jeg ikke er helten jeg er bare et vanlig menneske i et hav fylt med andre vanskeligheter og jeg er den vanskeligste av alle vanskelighetene for jeg forstår meg litt på de andre vanskelighetene men mine vanskeligheter forstår jeg meg aldri på så det er nok jeg som jager mens det jeg prøvde å slippe unna egentlig er helten som slipper unna at jeg ikke slipper unna det
så
publikum er fornøyde
de klapper
tørker noen tårer hvis de har følelser
(alt var jo iscenesatt med sørgelig musikk)
sceneteppet lukker seg og alle skuespillerne går tilbake til sitt vanlige liv igjen men jeg var aldri en skuespiller i skuespillet
så når sceneteppet lukker seg er det jeg som er skuespilleren
hovedrollen i skuespillet jeg kaller ‘smil’
åpner en ny pakke med følelser
denne har jeg ikke smakt før
litt søtt kanskje
men jeg liker det
trenger aldri bekymre meg for bekymringer nå som det er sol
bare jeg ikke tenker bakover
noe går fint å tenke bakover på men
noe går ikke fint også så det er like greit å bare la være
i dag er det femten personer som har gått over veien utenfor
alle som går over veien er suicidale
på en måte
de har bare ikke skjønt det enda
(skulle ønske jeg var en glassmanet
skulle ønske jeg var en glassmanet
skulle ønske jeg var en glassmanet
skulle ønske hun var en glassmanet også
vi kunne vært glassmaneter sammen
holdt hverandre i alle hendene
solt oss på stranden
tørket ut sammen)
åpner en gammel pakke med følelser
denne likte jeg ikke
jeg blir trist av denne
kaster den i følelsestanken
tenker aldri på den igjen
åpner den aldri igjen
helt til neste gang
spinner
rundt
rundt
rundt
rundt
rundt
tanke
tanke tanke
tanke
spenner meg fast til denne karusellen
øver meg på å leve igjen men det er så vanskelig å leve skulle ønske livet var mer som en karusell at man bare trengte å sette seg ned og vente på at karusellføreren startet karusellen og passet på deg så alt gikk bra unntatt for noen da men livet er uansett verre
hun er mitt sikkerhetsbelte
vier livet mitt til sikkerhetsbeltet
spenner det fast
rundt kroppen min
føler meg sikker
uansett hvor fort karusellen går
så føler jeg meg sikker
——————-| |——————-
igjen og igjen